17. MAI, FRIHET OG HJERTEROM

Om noen få dager skal vi som nasjon feire vår nasjonaldag. En dag vi som nasjon feirer med en parade bestående av skolebarn, studenter, gamle og unge. En parade fri for krigsmaskiner. Vi kler oss i finstasen, synger nasjonalsangen og hilser Konge og fedreland. Våren har kledd seg i fineste stas og langs gatene er det nyutsprungne blomster og luften fylles av sommerlukt.

Vi liker å se oss selv som et raust folk. Vi hyller friheten og demokratiet. Jeg er stolt av landet jeg er så heldig å bo i.

Men like fullt så har jeg en bismak i munnen. Gjennom lang tid har vi sett bilder av forfølgelse, krig og kriser. Overskrifter om at Europa oversvømmes av flyktninger, sågar «lykkejegere». Bilder av slitne mennesker som kommer seg i land etter farefull ferd i sjø organisert av spekulative bakmenn. Bakmenn med en hale av omkomne sjeler i kjølvannet av de utrygge farkostene. Mennesker filmes i flukt fra tåregass og grensevakter. Det ropes om murer og lukkete områder.

For dem som lykkes å komme seg til et av våre asylmottak kan jeg tenke meg må være en blandet fornøyelse. Lettelse over å finne ly, sorg over å ha forlatt sitt hjemland, familie og næringsgrunnlag. Nett trollene har fest og kommenterer villig vekk om hvordan våre nye landsmenn bør komme seg ut og helst til en varmere plass som begynner på h. Hatet i ytringene skremmer meg.

Jeg undres om ikke det kan ha noe å gjøre med at vi i dag ikke har mange som har opplevd frihetsberøvelse på kroppen. Vi har ikke mange som har måttet kjempe for å overleve en undertrykkers regime. Med andre ord; vi kjenner ikke egentlig verdien av eller ofrene som ble gjort for at du og jeg skal få feire vår nasjonaldag. Rett og slett fordi vi ikke kjempet kampen. Vi høster fruktene av den. Det vi synes å ha glemt å ta med oss er hjerterommet.

La oss ta hjerterommet tilbake.

Jeg ønsker hver og en riktig god 17. mai.

13.05.16