SKIFTENDE TIDER

Jeg sitter og tenker på alle timene, dagene, månedene og årene jeg har delt med gode kollegaer. Noen har også blitt nære venner. Menneskene jeg har delt 1/3 av dagen min med gjennom 12 år. Kalkulatoren forteller meg at det har vært sånn ca 21.600 timer. Timer fylt med glede, latter, frustrasjon og noen ganger sinne. Vi har vært gjennom oppturer og nedturer sammen. Glede over familieforøkelser, sorg ved dødsfall, heiarop ved forfremmelser og farvelsituasjoner når noen har valgt å slutte.

Vi er så heldige at vi bor i et land der vi får støtte når vi mister arbeid. Vi har et helsevesen som tar vare på oss når vi blir syke. Vi har et sikkerhetsnett som fanger oss opp. Mer eller mindre vellykket vil noen si. Sånn sett er alt i «skjønneste orden». Jeg er født med sølvskje i munnen og burde skamme meg over å føle som jeg gjør.

Ofte er frykten vår verste fiende. Den stopper oss fra å forsøke nye ting, oppleve nye ting. I komfortsonen skjer ikke mirakler. Alt dette har mange lure mennesker fortalt og det har jeg erfart. Det er bare det at å være i denne utenfor-komfortsonen, unnskyld uttrykket, suger. Big time!

Jeg leter frem masse positive, livsbejaende utsagn og henger meg fast i dem som en sutteklut. Stressterskelen er på høyde med teppekanten og musklene mine forteller meg at jeg bare puster øverst i brystkassen. Jeg vet også at frisk luft, sol og mosjon er vidundermedisin for psykisk helse. I hodet mitt er det polsk riksdag og tankene fester seg ikke. Konsentrasjonen har tatt seg en grundig ferie og jeg lurer på når den har tenkt å komme tilbake.

Nyhetene gir meg ikke fred. Nedleggelser, permitteringer og oppsigelser på bånd. Vi er mange. Og da blir det ganske provoserende å høre fra politikerhold at det ikke er en krise i arbeidsmarkedet. Nett trollene hiver seg på et tilsynelatende unisont hylekor om overbetalte oljearbeidere. Til pass for dem hyler de. Tenker at det ikke blir like mange som hyler når skatteinntektene fra oljebransjen faller og det kommunale tilbudet må kuttes i. Ei heller når kjøpekraftnedgangen virkelig blir synlig og butikker går konkurs, hoteller må stenge, restauranter går overende og kulturlivet må kutte. Det er rett og slett ikke penger å bruke på luksus lengre. Fordi - guess what - ikke alle har superlønninger i oljen. Så langt derifra.

Så sitter jeg da og tenker atter en gang på hva jeg skal bli når jeg blir stor. I følge Nav er vi så ressurssterke at vi vil klare å finne oss nytt arbeid selv. Ser den og skjønner at systemet er laget for andre grupper som trenger mer hjelp enn oss. Skal jeg sette meg på skolebenken igjen? Kanskje. Skal jeg la humla suse og vente på bedre tider mens jeg legger avslåtte søknader i den røde mappen jeg har laget meg? For det har ikke tatt lang tid for meg å skjønne at den mappen blir fortere full enn den grønne mappen. Den grønne mappen er for søknader som ikke er avgjort. Og den mappen blir ikke så veldig mye høyrere enn stressterskelen min på høyde med teppekanten.

Og ja - jeg er faktisk ganske pysete, jeg er redd. Jeg vet at det vil gå bra, men ubehaget sitter som en klump i magen. Og jeg skammer meg.

14.04.16